Homofili - samfunnet sin bakteriesykdom?

I 1. Mosebok, 19. Kapittel, høyrar vi om byane Sodoma og Gomorra. No som homodebatten er i full gang igjen, og alle som ein igjen må ta stilling til om korvidt det er rett at syndarar og pedarastar skal ha høve til å avle ungar, er det på høg tid å supplere litt kunnleik kring desse byane. For det var her det skjedde – homofilien, som ein bakteriell samling av puss i hjartet til innbyggarane, byrja utvikle seg til å bli den gedigne epidemi han er i dag. Sykdommen tok ulike formar, som tronga til å drive valdtekt mot framande kvinner under falma neonlys i ei spelebule; som tronga til å stige opp på eit trespann i fjøset, for så å ha viljen sin med ei brunstig ungkvige; som tronga til å drepe sin granne med ei ildrake, for så å drive synd med underlivet hans før rotninga byrjar. Og homofilien, som er det meist groteske av alle former for perversitetar, sidan det her er snakk om to syndarar som saman har forlatt Gud, og som nok er den psykiske lidinga som er meist utbredt i Vesten i dag. Men vi skal ikkje snu ryggen til. Vi skal ha armane ope for dei som treng hjelp, - til og med drapsmenn, fengselsfuglar og homofile. Og vi skal frelse om dei gjer seg open for tilgjeving.

Men sjølve oppgjeret må dei ta på ytste dag, då Herren kallar dei inn på teppet. Korvidt livet dei har levd resulterer i himmel eller helvete, er eit spørsmål dei diverre ikkje får svar på før tida er inne, og forskarar er også usamd om det her. Men spør du meg, er eg bortimot sikker på at Herren i hvert fall ville ha gitt dei ein klekkeleg heisatur i Skjærselden, om ikkje anna. Straffeutmålinga blir nok prega av om korvidt syndaren hadde prøvd å søkje hjelp i det jordlige livet, og om han hadde drept og hatt viljen sin med dyr i tillegg. Alt dette vil spele inn på utmåling av straffa.

Sodoma og Gomorra brant ned, og Lot var den einaste som berga. Hustrua hans – eit nyfikent hespetre utan fnugg av fornuft – stivna til ei verdilaus saltstøtte då ho skua seg tilbake under flukta. Dette er eit billete på dei av oss som unngår å handle. ”Kva er galt med det?” seier dei. ”Er det ikkje kjærleik den hugen eit dyr og eit menneske kan vise kvarandre? Er det gale å så sin sæd over halerota til eit klovdyr? Skal ein ikkje trosse reglane Herren har satt for oss?” Dei passive, dei stivna, dei av oss som gjerne vil sjå at verda blir øydelagt, men som ikkje bryr seg om å gjere noko med det. Vi lever i Sodoma no. Må vi vente til vi blir tvunge flykte, eller kan vi ta affære og drive ut den sykdomsånden som har tatt bolig i såpass mange, som driv unge til vald og syfilis og lammelsar i underlivet og attrå for alt ifrå kveg til insekt og jødehat og terror og tyveri av barnelik? Skal vi drive ut denne ånden saman?